Charm

Det hele startet da jeg var 7-8 år, jeg,ei vennine, mamma og pappa skulle på hytta.
Hytten vi hadde den gangen lå slik til at vi måtte ro over et vann for så å gå ti minutter med litt stigning opp til hytta,vi hadde mye med oss så pappa måtte gå flere turer,når alt var på plass fikk pappa forferdelig vondt i bryste og armene sine, han ble senge liggende,til slutt ble tilstanden så alvorlig at mamma måtte tilkalle hjelp, men det var ikke bare å ta frem mobilen den gangen, vi hadde ingen mobil,så mamma som aldri hadde tatt et åretak plasket over vanne for så og låne seg en sykkel(hun hadde ikke førerkort heller) for å ta seg til nærmeste gård med telefon. Jeg og vennina min passet pappa.
Etter en stund kom det en lege opp til hytta, han tilkaldte ambulanse helekopter som fikk fraktet pappa til Regionsykehuset i Trondheim. Der fikk vi beskjed om at pappa hadde fått hjerteinfark,men at han kom i tide og alt kom til å gå bra.

Så gikk det et år å jeg skulle endelig få bli storesøster, det var hele familiens øyensten som kom tilverden, å gud hvor stolt jeg var, å jeg er ikke noe mindre stolt i dag for å si det sånn.
Det gikk så noen år,men så skjedde det igjen,jeg var på skolen å plutselig uten forvarsel sto mamma der,jeg så meg en gang at noe var galt, det var ikke gode nyheter hun kom med,pappa hadde vært ute på et arbeidsoppdra der han hadde fått hjertestans, jeg husker jeg løp gråtende gjennom korridorene på skolen, jeg hylte og gråt, etter at mamma hadde klart å roe meg ned,kunne hun fortelle meg at pappa var så heldig at han nok en gang ble funnet i tide av ei dame som hadde gjort livreddende arbeid på han og fått hjerte hans til å begynne å  slå igjen.
Etter dette gikk det slag i slag, han ble hjerteoperet og fikk satt inn hjerte startet som ville hjelpe han om det skulle stoppe igjen. Det skjede en dag han var ute å gikk tur, denne gangen var ikke jeg,mamma og søsteren min hjemme.
Jeg husker at vi ble vekket av telefonen, det var bestefar som ringte, å han ringer kun når det er noe alvorlig.
Hjerte starteren hadde gitt pappa et så hardt støt at han hadde gått rett i bakken på tur opp fra butikken ikke nok med det, men han hadde slått hode kraftig, så kraftig at han hadde slått på seg en hjerneblødning.
Fra den dagen fikk jeg en ny pappa,han var redusert på mange måter.

Det ble mange turer ut og inn fra sykehus på pappa etter dette,legene tok ingen sjanser så fort det var noe så ble han lagt inn.
En av de siste gangen jeg var på sykehuset klarte jeg ikke å se han i øynene engang, jeg sto bare å så ut av vinduet på sykehuset å gråt, å når vi skulle gå kjente jeg at dette var nok en av de siste gangene jeg fikk se han, han holdt meg så hardt jeg trodde aldri han ville slippe meg.

Det var vinteren 2002 live mitt ble snudd helt  på hode,pappa hadde blitt dårligere og dårligere,til slutt var det kun 30% av hjerte hans som virket nogenlunde normalt,vi fikk beskjed om at all medisinering var avsluttet og at han kom til å soven inn iløpet av helgen.

03.02.2002 sovnet pappa inn, jeg sto opp møtte mamma i gangen,vi bare så på hverandre,ingen sa noe jeg skjønte at hun hadde fått den telefonen vi ventet på.
Endelig skulle pappa få hvile etter så mange år med sykdom.
Jeg har aldri vært igjennom så mage følelsesmessige reaksjoner på så kort tid som den dagen,jeg var sint,jeg var lei, jeg var glad og jeg var redd.
Vi valgte å se pappa i kisten noen dager før begravelsen,jeg hadde blandede følelser om det i forkant,men jeg ble med,jeg var så redd for at jeg kom til å angre på at jeg ikke gjorde det.
Da vi kom dit fikk jeg fulstendig sperre, å jeg skulle ikke gå inn,alle de andre gikk inn,men jeg ble igjen ute.
Så var det onkel som kom å snakket med meg, onkel er flik til sånn, så jeg gikk inn på en betingelese at jeg fikk være alene med han,jeg kastet ut alle i sinne, ha dere ut!
Så ble det helt stille, å jeg ble så redd at jeg klarte ikke snu rygge til han der han lå så fredfull og stille.
Begravelsen husker jeg så og si ingenting av.
Tiden etterpå fikke jeg takle på min egen måte, mamma ville ikke at jeg skulle sitte hjemme i uker for å sørge, å det er jeg glad for, jeg var smmen med venner og kjæresten jeg hadde den gangen,jeg snakket åpent om det til folk, det er sånn at det er ofte vanskligere for de som lurer å spørre, enn det er for en som står midt oppi det å svare, det gjør bare godt å få snakke, så for meg var det kjempe viktig.
Jeg tenker ofte på pappa, jeg har mange, maneg gode minner fra han, å det er de som har hjulpet meg gjennom dette. Det er tøfft og jævli vondt når det står på, men det finnes en vei igjennom det, man må bare finne sin egen vei....